Forskjellen det IKKE utgjør

'Målrettet evolusjon'; 'Evolusjonær skapelse'?

av St.C.Meyer i 'God and Evolution'; Discovery Press; J. Richards (forf.)

Bilde 1. Et hovedskille om opprinnelsen

Begrepet 'Teistisk evolusjon' betyr ulikt for ulike mennesker (1).
Noen teistiske evolusjonister forsikrer at Gud aktivt styrer evolusjonære prosesser ved, f.eks. å lede tilsynelatende tilfeldige mutasjoner mot spesifikke biologiske endestasjoner. I følge dette synet har Gud aktivt skapt nye organismer ved å styre mutasjonsmessige endringer til å produsere nye livsformer. Dette synet synes for teister å ha den fordelen at det i det minste er delvis kompatibelt (sammenhengende med) ortodokse jødiske eller kristne skapelses-doktriner, siden det bekrefter at Gud aktivt gjør noe for å bringe livet til eksistens. På den annen side motsier dette synet tradisjonell (vitenskapelig) ortodoks neo-darwinisme, som ser den evolusjonære prosessen som en fullstendig formålsløs ikke-styrt mekanisme (-en blind urmaker kaller R. Dawkins det). En av arkitektene bak neo-darwinisme, G.G. Simpson, skrev i 'The Meaning of Evolution' at "teorien impliserer at 'mennesket er resultat av hensiktsløse og naturlige prosesser, som ikke hadde det i sinne."(2)

Andre teistiske evolusjonister ser den evolusjonære prosessen, inkludert både opphavet og den påfølgende evolusjon av livet, som en rent ikke-styrt prosess. Disse teistiske evolusjonistene ser Guds rolle som mye mer passiv. De ser på Gud som en som bare bærer eller holder oppe naturlovene, som i sin tur lar livet oppstå og utvikle som resultat av ellers ikke-styrte mekanismer som mutasjoner og naturlig seleksjon. Mens dette synet passer godt med vitenskapelig naturalisme og neo-darwinisme, synes det å motsi ortodokse religiøse syn på livets skapelse, ved å nekte at Gud spilte noen aktiv rolle i skapelsen, eller endog at Han visste hva de evolusjonære prosessene til sist ville produsere.

Noen teistiske evolusjonister ønsker samtidig å fremme både (vitenskapelig) ortodoks neo-darwinisme med materialistiske scenarier om livets opprinnelse OG samtidig (religiøs) ortodoks jødisk eller kristen teologi om skapelsen. Men de møter den logiske vansken det er å forklare hvordan Gud kan 'styre ikke-styrte prosesser'. Typisk vil de som forsøker å forlike sin teologiske lojalitet med neo-darwinisme, referere til hvordan Gud kan bruke evolusjonære prosesser til å skape, uten å spesifisere hvorvidt den evolusjonære prosessen Gud bruker, refererer til fullstendig ikke-styrte darwinistiske prosesser eller noe annet. Generelt så mangler forsøk på å forene standard biologisk evolusjonær teori og ortodoks jøde eller kristendom enten logisk sammenheng eller spesifisitet.

Kanskje det er i forsøket på å løse dette dilemmaet at noen teistiske evolusjonister, som aksepterer materialistiske forklaringer som fyldestgjørende, har foreslått et nytt navn i denne sammenheng. D.O.Lamoreux, en ass. vitenskaps og religions-professor ved St. Josephs College , University of Alberta, forsvarer et syn som kalles 'teleologisk evolusjonisme' eller 'evolusjonær kreasjonisme' (lenke-3). Selv foretrekker han siste benevnelse, da han som evangelisk kristen ønsker å understreke sin tro på skapelse ved kun å benytte evolusjonær som et adjektiv -ikke selve saken. For ham innebærer 'evolusjonær' måten Gud gjorde kosmos og levende organismer på. (4) Han foretrekker også begrepet 'teleologisk evolusjonisme' i stedet for 'teistisk evolusjonisme' for å understreke at evolusjon er en plan-og hensikts-styrt mekanisme, i motsetning til et vanlig evolusjonistisk syn.

Bilde 2. Hva står Gud bak av evolusjon?

Men hva innebærer denne ideen, og gir det en tilstrekkelig vitenskapelig forklaring på livets opprinnelse og utvikling? Og om det gjør det, skjer det med tilstrekkelig grad av klarhet til å skjelne det fra standard naturalistisk evolusjonsteori og forsone den med en jødisk/kristen forståelse av Gud som livets skaper? I følge Lamoreux bekrefter teorien om 'evolusjonær skapelse' at Skaperen etablerte og vedlikeholdt naturlovene, inkludert mekanismene ved en hensiktsstyrt målrettet evolusjon.

Han bruker flere bilder for å formidle det han har i sinne. F.eks. foreslår han at Gud organiserte Big Bang slik at alt var ferdig utstyrt (stacked) til å produsere liv. Han sammenligner også Gud med en ekspert-biljard spiller som kan 'sette' alle ballene på bordet i ett støt. Han sammenlikner den presise arrangeringen av baller på bordet med Guds presise oppstilling og sammensetning av materie i starten, og så lar det utfolde seg deterministisk deretter, i samsvar med lovene han også initierte i begynnelsen. Lamoreux sammenligner også prosessen med biologisk evolusjon med utvikling av embryoet, der organismen utvikler seg deterministisk fra et befruktet egg over tid i følge naturens lover (6).

Bilde 3. Fare i vår tid

Lamoreux synes dermed å ha et slags ferdigstilt syn på intelligent design, der de initielle betingelsene for universet er arrangert eller designet slik at livet nødvendigvis må utvikle seg uten noe ekstra input eller aktivitet fra en skapende intelligens. "Design er tydelig i de fininnstilte fysiske lovene og intitielle betingelser for at evolusjon av kosmos gjennom Big-Bang og livets opprinnelse skal skje fyldest.(7) I noen tilfeller snakker han også om 'evolusjonær intelligent design' (8)

Men selv om han benytter uttrykket intelligent design til å referere sitt syn, så protesterer han mot nåværende teori for intelligent design, og faktisk mot noe argument der en designende intelligens spilte noen rolle i livets opprinnelse, etter at universet selv ble til. I følge Lamoreux, vil det å anrope en spesifikk forekomst av intelligent design eller guddommelig handling, etter universets initielle tilblivelse, implisere en ødeleggelse av naturlovene ved å påkalle en 'gud i hullene' handling. Lamoreux forklarer: "Intelligent Design... er et smalt design-synspunkt og hevder at design er knyttet til mirakuløse inngrep ('gud-i-hullene' mirakler) som introduserer skapninger og/ eller manglende deler ved dannelsen av livets organismer. F.eks. sies deler av cellen, som bakterieflagellen, å være ikke-reduserbart komplekse, og kan dermed ikke ha utviklet seg gjennom naturlige prosesser. Siden dette er tilfellet, burde termen ID kalles Intervensjonistisk Design Teori." (9)

Lamoreux protesterer mot intelligent design som en forklaring for spesifikke trekk ved biologiske systemer eller begivenheter i livets historie, fordi han ønsker å begrense Guds skapende aktivitet til universets første begynnelse. Han mener at biologiske intelligent-design teorier indikerer at en intelligent aktør (sannsynligvis Gud) kan ha handlet ved ulike punkter i historien, etter universets opprinnelse.

Tre problemer med teorien om evolusjonær skapelse (eller teleologisk evolusjon) og dens kritikk av Intelligent Design

Etter at forfatteren (S.C. Meyer) har utviklet ett argument for at Intelligent Design (ID) er en forklaring på opphavet til nødvendig informasjon for å produsere det første livet (som oppsto en god stund senere enn universet), skulle det ikke være noen overraskelse at han ikke er enig med Lamoreux's kritikk av ID i sin teori om evolusjonær skapelse. Vi skal se på tre grunner til dette.

Bilde 4. Identifisere et opphav ut fra virkninger..

i) Forfatteren ser ingen grunn til å anta at den intelligente designeren som er ansvarlig for universet og livet (som han personlig tror, var Gud), nødvendigvis begrenset sin aktivitet til helt i starten av universet. Han kan og kan ikke ha gjort det. Forfatteren (S.C.Meyer) er enig med Lamoreux i at naturlovene var etablert og blir opprettholdt av Gud. Han er også enig i at fininnstillingen av disse lovene og de initielle betingelsene for universet gir bevis for en Intelligent Designer. Imidlertid er det ingen grunn til å anta at denne fininnstillingen er det eneste bevis vi kan finne på design i den naturlige verden. Heller ikke tror forfatteren at den kosmologiske fininnstillingen gjør rede for alt vi finner i den biologiske verden.

Det er grunn til å forstå at Lamoreux finner begrepet om en Gud som hadde visdom til å arrangere materien så ekstremt superbt i starten at ingen flere handlinger var nødvendige fra hans side. Andre liker å tenke mer på Gud som aktivt involvert i skapelsesprosessen. De finner det appellerende å tenke på at Gud handler som en stor komponist som først etablerer et tema i begynnelsen av sitt verk, og så legger til nye variasjoner til det opprinnelige temaet etter hvert.

Som kristen må vi bare bekrefte at Gud handlet helt fritt, og ikke var under noen tvang til å handle på noen bestemt måte. Dermed tenker forfatteren at spørsmålet om når Gud handlet skulle overlates til empiriske undersøkelser, og ikke avgjøres av våre estetiske eller teologiske preferanser. R. Boyle uttalte at 'jobben for vitenskapsmannen er ikke å anta på forhånd hva Gud kan ha gjort, men å studere verden for å finne ut hva Gud faktisk har gjort'. (10)

ii) Ulikt Lamoreux tror ikke forfatteren at materielle prosesser og evolusjons-mekanismer er tilstrekkelige til å gjøre rede for opprinnelsen til levende organismer, verken opprinnelsen til det første livet eller hoved-innovasjonen i designet av kroppsplan. Likevel forutsetter de forsøkte harmoniseringer av teistisk tro med evolusjonær teori, tilstrekkeligheten til de skapende kreftene, ved etablert evolusjon til å befordre levende liv. Det skal illustrere de 'utrolige selvbyggende evner ved den naturlige verden under den tidligste perioden'. (11) Men hva om de evolusjonære mekanismer som Lamoreux berømmer ikke har den kreative kraften av selvbyggende virksomhet, som lenge har blitt tildelt dem. Det er nå flere vitenskapsfolk som argumenterer i mot dette. Før vi konstruerer omhyggelig utarbeidede teologiske harmoniseringer av skapelsesdoktrinen med neo-darwinismen eller andre materialistiske evolusjonære teorier, burde vi ikke være sikre at disse teoriene er sanne? Mange ledende evolusjonære biologer betviler nå at kjente eller endog postulerte mekanismer av ikke-styrte evolusjonære endringer, har de kreative evner som har vært tilskrevet dem.

Bilde 5. Bakgrunn for livet

I boka 'Signature i Cellen: DNA og bevis for Intelligent Design' (12) viser forfatteren at ingen ikke-styrt kjemisk evolusjonsmekanisme gir tilstrekkelig forklaring for opprinnelsen til nødvendig informasjon i det første liv. Forfatteren har også vist (13) at verken mutasjon/seleksjons-mekanismen eller noen andre av ledende foreslåtte evolusjonære mekanismer, tilbyr en tilstrekkelig forklaring på opphavet til de store formendringer i form av nye kroppsplaner, som skjer i livets historie på jorda. Av den grunn bestrider forfatteren Lamoreux's syn at kjente evolusjonære mekanismer er 'hovedmåten som Herren gjorde .. levende organismer.'

iii) Forfatteren tror at Lamoreux's 'front-lastede' syn på design er vitenskapelig problematisk. Det gjør han på bakgrunn av sitt eget studium om problemet til opprinnelse av det første livet og det kritisk relaterte problemet med opprinnelsen til biologisk informasjon. Det vil bli diskutert i det videre, der vi vil prøve å påvise at Lamoreux's syn om 'frontlastet design' er utilstrekkelig for å gjøre rede for opprinnelsen til biologisk informasjon -og det nært relaterte problem med livets opprinnelse.

Opprinnelse til biologisk informasjon: det fundamentale mysterium

Siden forklaringen til DNA-strukturen i 1953 og den kommende molekylære biologiske revolusjon, så har biologer anerkjent den fundamentale viktigheten til informasjon i biologiske systemer. Da Watson og Crick oppdaget DNA-strukturen oppdaget de også at DNA lagrer informasjon i form av en fire-bokstavers alfabetisk kode. Strenger av presist sekvenserte kjemikalier, nukleotide baser (stigetrinnene i DNA-et), lagrer og overfører instruksjonene for tillaging av kritiske proteinmolekyler og nano-molekylære maskiner som cellen trenger for å overleve.

Crick utviklet senere denne ideen med sin berømte 'sekvenserings hypotese' der de kjemiske DNA-delene (stigetrinnene) fungerer som bokstaver i et skrevet språk eller symboler i en programmerings-kode. Akkurat som bokstaver i en norsk setning eller digitale tegn i et PC-program kan inneholde informasjon, avhengig av hvordan de er arrangert, slik gjør også visse sekvenser av kjemiske baser langs DNA-spiralen. De gir presis informasjon for bygging av proteiner. Lik de presist arrangerte nuller og 1-ere i et binærkodet PC-program, så formidler de kjemiske basene i DNA informasjon, ved sin 'spesifisitet'. Selv R. Dawkins har bemerket at 'maskinkoden til genene er skremmende computer-like. Programvare-utvikler B. Gates går videre: 'DNA er som et computer-program, bare mye, mye mer avansert enn noen programkode som noensinne er skapt.'(15) På lignende vis beskriver bioteknologi-spesialist Leroy Hood informasjonen som er lagret i DNA som 'digital kode'. (16)

Bilde 6. 3 informasjonsbærere som forutsetter hverandre -fra begynnelsen av

Om dette er sant, hvordan oppsto så informasjonen i DNA? Spørsmålet er relatert til et langvarig mysterium i biologi: spørsmålet om opprinnelsen til det første livet. Siden Watson og Crick's oppdagelse har forskere i økende grad begynt å forstå det sentrale i begrepet informasjon, selv for de enkleste livsformer. DNA lagrer program-instruksjoner for å bygge de mange kritisk viktige proteiner og protein-maskiner som selv de enkleste encellede organismer behøver. Det trengs program-instruksjoner lagret i DNA eller tilsvarende molekyl (RNA). Som forsker på opprinnelse til livet B.O, Küppers har forklart: 'Problemet med opprinnelse til livet er grunnleggende ekvivalent med problemet: opprinnelse til biologisk informasjon'.

Å forstå Lamoreux's syn: Velg ditt onde

D. Lamoreux sier ikke eksakt hvilket naturalistisk syn han favoriserer eller holder på. Hans metaforer for hvordan Gud skaper ('dekk ferdig-lastet', Gud som kosmisk biljard-spiller, evolusjon som embryo-utvikling impliserer at deterministiske lover forårsaket at livet selv-organiserte fra et høyst konfigurert og dermed informasjonsrikt sett av initielle betingelser, i universets begynnelse. Spesifikt sies imidlertid ikke hvorvidt a) all informasjon som trengtes var tilstede i de initielle betingelser i universet, eller b) naturlovene la til ny informasjon i løpet av følgende sammensetnings-prosess. Begge tilfeller er problematiske vitenskapelig sett. Vi skal se på dem:

Er lover kreative?

Lamoreux snakker av og til som om han mener at fysiske naturlover kan generere ny informasjon som er nødvendig for nye livsformer. Han refererer til evolusjon som en 'planlagt og hensiktsdreven naturlig prosess.' Siden Lamoreux ikke vil kjennes ved spesifikke skapelseshandlinger, og ser dem som ikke-tillatte 'gud-i-hullene' handlinger, og samtidig hevder at mennesker oppnår nye egenskaper og karakteristika i den evolusjonære prosessen så kan det tyde på han tror at naturlovene genererer ny informasjon som er nødvendig for levende systemer og deres unike egenskaper. Men det er gode grunner til å betvile at naturlover kan skape informasjon. Dersom noe informativt skulle framstå som følge av naturlover, er det grunn til å undres om det ikke enten skyldes tilfeldighet eller forutgående arrangement/design. Vi skal se at fysiske lover kan overføre, men ikke generere informasjon. Vitenskapelige lover beskriver pr. definisjon høyst regulære fenomener eller strukturer. De innebærer de informasjonsteoretikere ville kalle redundans. Redundans kalles informasjon som gjentar allerede etablert kunnskap uten å tilføre noe nytt. Redundant informasjon kan derfor også kalles overskuddsinformasjon. Et eks. på slik informasjon er sekvensen: ABABABABABABAB. Denne sekvensen er repeterende (redundant) og ordnet, men verken kompleks eller informativ. Om en sammenligner den med sekvensen: 'et lite steg for et menneske, men et stort steg for menneskeheten', så er det en kompleks sekvens, da tegnene ikke følger et rigid, repeterende lovbundet mønster. Den er også informativ (til forskjell fra f.eks: sdufja ww+0fiw0 mq i09e\9o2) da arrangeringen av tegn er høyst eksakt eller spesifisert(19), slik at den kan utføre et kommunikasjonsformål.

Bilde 7. Fra DNA til protein -en intrikat prosess

Å påstå at prosessene som naturlige lover beskriver, kan generere funksjonelt spesifiserte informasjons-sekvenser, blir dermed en motsigelse av termer. Lover er feil type enheter for å frambringe fenomenet vi betrakter: informasjonsrike sekvenser, egnet til å kommunisere overførsel av preskriptiv informasjon (f.eks. i proteinsyntesen). Likevel påstår noen vitenskapsfolk at vi må påvente oppdagelse av nye naturlover for å forklare opphavet til biologisk informasjon, eks. M. Eigen (20). Men det er flere grunner til at vi ikke vil oppdage slike lover. I følge klassisk informasjonsteori, så er mengden av informasjon til stede i en sekvens, omvendt proporsjonal med sannsynligheten for at sekvensen inntreffer. For å ta et ytterpunkt, om sannsynligheten for en sekvens er 1 (sikker begivenhet), vil ingen ny informasjon tilføres. Regulariteten vi refererer til som lover, beskriver høyst deterministiske og forutsigbare relasjoner mellom betingelser og begivenheter. Informasjonsinnholdet øker i det usannsynligheten øker. Informasjon overbringes i det en begivenhet innen en helhetlig gruppe inntreffer. Dess større antall muligheter, desto mindre er sannsynligheten for at én blir spesifisert, og desto mer informasjon overføres når et spesielt alternativ spesifiseres.

Forklarer konfigurasjon av materie ved universets begynnelse opphavet til biologisk informasjon?

Lamoreux synes i hovedsak å ha et scenario der nødvendig informasjon for å produsere levende systemer fullstendig er til stede ved begynnelsen av universets historie. Hver av metaforene han benytter for å illustrere sitt poeng: hvordan 'dekket var klargjort i begynnelsen', 'sammenligning av universets utvikling med embryologisk utvikling av fosteret', og at 'biljardballene presist var arrangert for et perfekt støt'. Biljardballenes bevegelse etter det 1.støtet følger fullstendig fysikkens lover.

På samme måte synes Lamoreux å mene at nødvendig informasjon for å danne første og påfølgende livsformer, fantes i arrangementet av elementær-partikler ved universets begynnelse. Men er dette synet vitenskapelig troverdig? For at så skal være, må det finnes en lov som kan overføre informasjonen fra tilgjengelig konfigurasjon av elementærpartikler, og overføre det til den første levende celle. Siden denne første levende cellen i det minste må inneholde genetisk informasjon, reiser det to presise kontrollerbare og analytiske spørsmål, som Lamoreux's syn kan analyseres via:

i) Var nødvendig informasjon for å produsere et funksjonerende gen (informasjonsrikt DNA-molekyl) tilstede i arrangeringen av elementærpartikler, rett etter universets begynnelse?

ii) Finnes det en fysisk lov som kunne bruke evt. informasjon i elementærpartikler til arrangering av et funksjonelt gen?

Bilde 8. 3 interavhengige molekyler

I begge tilfeller er svaret 'Nei'. Selv de biologisk relevante kjemiske bestanddelene, inneholder ikke nødvendig informasjon til å produsere et funksjonelt gen, eller informasjonen som DNA inneholder. Heller ikke finnes det en lov som beskriver hvordan disse bestanddelene kan selvorganiseres til fungerende gener. I den kjemiske strukturen til DNA, er det ingen kjemiske bindinger som linker nukleotid-basene ('stigetrinnenene') i DNA-spiraltrappen, til den langsgående (longitudinelle) meningsbærende aksen i molekylet. Det er de samme kjemiske bindinger som linker ulike nukleotider til sukker-fosfat rammeverket i molekylet. Hvilken som helst nukleotid base kan festes hvor som helst på det langsgående rammeverket der proteinkodene dannes. Egenskapene ved de kjemiske bestanddelene bestemmer således ikke sekvenseringen eller kodingen, som informasjonsinnholdet bygger på.

Hva DNA-strukturen avslører om ufullstendigheten ved 'Selv-organiserings modellene' for livets opprinnelse

DNA er komplekst og vi sier ikke at det ikke eksisterer kjemiske bindinger. Det finnes slike mellom sukker og fosfat-molekylene som former de to rammeverkene som tvister seg rundt hverandre. Det er hydrogen-bindinger som går horisontalt mellom nukleotid-basene, som utgjør såkalt komplementære par. Disse båndene gjør replikasjon av genetiske instruksjoner mulig, akkurat som kjemiske lover tillater blekk/toner å binde seg til papir. Men det er ingen kjemiske lover mellom basene langs den vertikale aksen i vindeltrappen, mer enn det finnes lover som påbyr at en A skal følges av en B i skriftlig norsk språkdrakt. Det er like fullt langs denne aksen i DNA-molekylet at genetiske instruksjoner i DNA kodes. (22)

Hver av de fire basene (A,T, C og G) kan binde seg hvor som helst langs DNA-rammeverket med så godt som samme sannsynlighet, noe som gjør alle sekvenser like (u)sannsynlige. Det er ikke noen ulike affiniteter mellom noen av de fire basene og bindingsstedene langs fosfat/sukker-rammeverket. Alle fire baser aksepteres, ingen er foretrukket. Som B.O. Küppers uttrykker det: 'En nåværende forståelse av egenskapene ved nukleotid basene innebærer at alle kombinatoriske muligheter av DNA, fra et kjemisk synspunkt, er ekvivalente. (23) Dette ble først oppdaget i 1967 av kjemikeren M. Polany (24). Han viste først at fysikkens og kjemiens lover lar et stort utfallsrom være ubestemt, hvorav bare noen meget få spiller noen rolle i en fungerende biologisk organisme. De kjemiske egenskapene ved DNA og lovene som styrer arrangementet deres, bestemmer ikke den spesifikke sekvens-koden i det genetiske molekylet. Men det er nettopp her dets funksjonelle spesifisitet består, som opprinnelse-til-liv-biologer trenger å forklare. (25)

Selvorganisering og 'evolusjonær skapelse'

I boka 'Signature in the Cell' viste St.C.Meyer hvorfor kjemisk ikke-determinisme i DNA-molekylet har ødeleggende implikasjoner for modeller om selvorganisering som grunnlag for livets opprinnelse. Disse scenariene foreslår at kjemiske krefter gjør livets opprinnelse nødvendig. Men om lov-like prosesser om selvorganisering ikke kan forårsake den spesifikke sekvensorganiseringen som livet bygger på, så kan de heller ikke trekkes fram som forklaringsfaktor for livets opprinnelse. Dette viser seg gjelde for både DNA og RNA (27). Disse elementære fakta har ødeleggende effekter for dem som vil forklare livets opprinnelse ut fra selvorganisering eller naturlige lover innebygd i materielle bestanddeler i levende systemer.

Dette får ganske mye å si for evolusjonær kreasjonisme. Evolusjonære kreasjoniser som Lamoreux understreker at naturlovene, 'etablert og vedlikeholdt' av Gud er tilstrekkelige til å produsere liv fra den initielle konfigureringen av materie ved universets begynnelse. Dermed inneholder den såkalte evolusjonære kreasjonist-modellen, med sin vektlegging av en deterministisk utfoldelse av liv ut fra pre-etablerte forhold og naturlover, en forpliktelse i forhold til et eller annet selvorganiserings-scenario m.h.t. livets opprinnelse. Lamoreux klargjør ikke hvorvidt disse lovene danner ny, eller bare overfører, informasjon. Uansett blir resultatet at han forutsetter at en slags lovlik deterministisk prosess må generere en levende organisme ut fra elementærpartikler (eller materie og energi) ved universets begynnelse.

Bilde 9. Eks. der selvorganisering foregår

Selvorganiserings-scenariene mislykkes i å gjøre rede for opphavet til genetisk informasjon, av den enkle grunn at det nå er klart at det ikke finnes selvorganiserende tiltreknings-krefter som kan gjøre rede for de spesifikke sekvensene i DNA og RNA-baser, som er bærere av genetisk informasjon i alle kjente celler. Ikke-reduserbarhet ved genetisk informasjon til kjemi, for DNA og RNA framsetter dermed en spesifikk vanskelighet for det evolusjonære kreasjonist-synet til D. Lamoreux m.fl. Evolusjonære kreasjonister insisterer at Guds direkte, spesifikke eller spesielle skapende aktivitet ikke har spilt noen rolle i universets historie, siden startøyeblikket i skapelsen. De impliserer dermed at kjente naturlover, som virket på fortrinnsvis informasjonsrike konfigurasjoner av elementær-partikler var tilstrekkelig til å organisere materien i det vi i dag finner i levende systemer. Om det er slik at kjemiske bestanddeler til DNA mangler de selvorganiserende egenskaper, som er nødvendige for å organisere materie til de informasjonsrike strukturene vi ser i dag i levende organismer, så er det vanskelig å se hvordan de langt mindre spesifikt konfigurerte og biologisk relevante elementærpartikler kunne gjøre det. Dermed var ikke alt klart fra skapelsen av, som Lamoreux og andre teleologiske evolusjonister har hevdet. Dessuten om fysiske og kjemiske lover bare overfører informasjon og ikke skaper den, så må det ha oppstått andre informasjonskilder etter universets opprinnelse i den hensikt å produsere liv.

Forskjellen det IKKE utgjør

S.C.Meyer argumenterte i 'Signature in the Cell' for at Intelligent Design anskaffer den beste forklaring på informasjon som er nødvendig for å produsere den første levende cellen. Vi har ovenfor kritisert selv-organiserings modeller for opprinnelsen til biologisk informasjon. Verken selvorganisering eller Intelligent design fyller det logiske mulighetsrommet for å forklare opprinnelsen til informasjon. En kan også involvere både nødvendighet og tilfeldighet, enten av styrt eller ikke-styrt variasjon. F.eks. har mange kjemiske evolusjonsteoretikere involvert tilfeldighet, gjerne i forening med prebiologisk naturlig seleksjon, i forsøk på å forklare hvordan nødvendig informasjon for livets opprinnelse kunne dannes. Også det blir motbevist i 'Signature in the Cell'. På den andre siden har noen teleologiske evolusjonister som G. Mills foreslått at mutasjoner genererer anatomisk ny informasjon, men at de er styrt av en ledende intelligens. (30).

Bilde 10. Et alternativ til materialistiske forklaringer

Problemet for representanter for teleologisk evolusjon, er at de risikerer å sage av grena de sitter på. Om de f.eks. prøver å unngå informasjons-teoretiske vansker ved å trekke fram ikke-styrte tilfeldigheter -framfor lover, blir posisjonen ikke-skillbar fra standard materialistiske versjoner av evolusjonsteori. Om de motsatt trekker fram styrt lovmessighet (aktiv og ledet styring av genetiske mutasjoner i løpet av biologisk historie), så ødelegger de sitt selvpålagte påbud mot å trekke på intelligent design eller guddommelig handling som en årsak i livets historie.

I det teorien til Lamoreux avsløres som ikke-støttbar og teoretisk lite sammenhengende, er det også vanskelig å se hvordan 'evolusjonær kreasjonisme' eller 'teleologisk evolusjon' i realiteten skiller seg fra konvensjonelle materialistiske teorier og som binder seg til ikke-styrt nødvendighet og benekter enhver intelligent inngripen eller retning i livets historie. Og selv om Lamoreux fraviker å støtte seg til lovmessighet, er det vanskelig å se hvordan hans teori skiller seg fra demonstrerbart ufullstendige teorier om selvorganisering. Lamoreux gir seg ut for å tilby en ny teori om biologisk (ikke kosmologisk) opphav. Likevel må en spørre: betyr ordet teleologisk i sammenhengen 'teleologisk evolusjon' noen vitenskapelig forskjell? Betegner ordet 'skapelse' i sammenhengen 'evolusjonær skapelse' noen spesifikk innsikt for vår forsåelse av biologisk opphav? Får vi noe tilskudd av informasjon i forhold til det neo-darwinistiske eller kjemisk evolusjonistiske eller det selv-organiserings teoretikere allerede har frambragt? For at det skal være noen forskjell, må det utgjøre en forskjell! Siden Lamoreux ikke er villig til å spesifisere noen rolle for en Skaper, bortsett fra det kausalt nødvendige, men utilstrekkelig, ved å etablere og vedlikeholde ordinære fysiske lover, synes 'teleologisk evolusjon' å forbli lite annet enn tomme fraser. Til slutt reduseres det til standard, og helt ufullstendige, materialistiske forklaringsmåter, og utgjør ingen forskjell.

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund